New York cares

10-dagers New York-tur for to i begynnelsen av juni ble bestilt i dag. Skal smake godt etter et hektisk semester med 40 studiepoeng og to deltidsjobber, og før en åtte uker lang sommerjobb.

Interpol - NYC (New York Cares)
.

Fever Ray

Fever Ray er Karin Dreijer Andersons, stemmen i og den ene halvdelen av The Knife, soloprosjekt. Debutalbumet ble lagt ut for digitalt salg i dag og kommer i fysisk form i mars. Dreijer Anderson har brukt de to årene som har gått siden Silent Shout til å skrive en haug nye sanger med mer av hennes karakteristiske vokal enn The Knife har hatt, mens lydbildet tar opp tråden fra forrige The Knife-plate og beveger seg enda lenger bort fra Heartbeats, singelen The Knife først ble kjent for. Første Fever Ray-single If I Had a Heart, komplett med en nifs musikkvideo, begynner med en foruroligende beat og holder sin kjølige distanse hele låta igjennom. Måtte det nordiske vintermørket aldri ta slutt.

Fever Ray - If I Had a Heart

OPPDATERING: Fever Ray kommer til Parkteateret i Oslo 19. mars. Billettene er i salg fra 22. januar.
.

Julehilsen

Lindstrøm har hatt et godt år med kritikerrost Øya-konsert i august og solo-debutplata Where You Go I Go Too, som har havnet langt oppe på mange lister over årets beste norske plateutgivelser. For å runde av året er det helt på sin plass med en julelåt som bl.a. en svensk electronicaduo gjorde i 2006 for å feire sitt sterkeste år. Lindstrøm har gått i trio med Thom Hell og Ane Brun for å lage en electronicaversjon av Paul McCartneys Wonderful Christmas Time, og resultatet er blitt lyst og lett, samtidig som det har en tydelig Lindstrøm-signatur. Mood is right, spirit's up, we're here tonight - and that's enough. Gledelig jul.

Ane Brun, Lindstrøm og Thom Hell - Wonderful Christmas Time

Lindstrøm - Grand Ideas (10:11) (fra Where You Go I Go Too)
.

The gardener's coming to collect

The Dresden Dolls har ikke kommet nærmere å få ferdig en oppfølger til 2006-albumet Yes, Virginia... enn at de føler det er nødvendig å gi ut en samling låter - kalt No, Virginia... for å gjenopprette balansen i CD-samlingen - med overskuddsmateriale fra forrige innspilling og noen nyinnspillinger. B-sider er som regel B-sider av en grunn, men den nye plata er ikke helt uten lyse øyeblikk, bl.a. har den et lettere creepy og dampende ballade om hagearbeid og sex hvor Amanda Palmers stemme kommer til sin rett med hviskevokal og små glimt av punkcabaret-følelsen som tar litt overhånd på enkelte av de andre låtene. Fin liten låt i sommermørket. Ukens lyd er The Dresden Dolls - Gardener.

.

Elektropop er den nye industrirocken

Trent Reznor er på vei tilbake til det poppa og umiddelbare elektrosoundet fra With Teeth etter en The Fragile-aktig instrumentalplate og det teksttunge konseptalbumet Year Zero. Første singel fra neste album ble sluppet på internett i går, gratis tilgjengelig umiddelbart og sendt ut til radio samme dag, og høres ut som del to av singelen Only fra nevnte With Teeth. Veldig catchy, vokalen plassert litt i bakgrunnen i miksen (lyrikk er som kjent ikke Reznors sterke side) og med en liten pianosnutt elegant flettet inn i elektronikken. Resten av albumet leveres 5. mai og kan bli litt av en kraftpakke hvis singelen er representativ.

I need your discipline, I need your help. Ukens lyd er Nine Inch Nails - Discipline.

.

Right where it belongs

I starten av karrieren synes de fleste som utgir noe at det er gøy å bli omtalt og anmeldt, og tenker kanskje at dårlige omtaler også gir oppmerksomhet og betyr at man er regnet med blant de interessante, selv når man ikke treffer. Så går det 20 år, og man blir godt vant med både salgstall og kritikker, og da blir man fort litt grinete når kritikere tillater seg å vende tommelen ned:

Pitchfork gir Nine Inch Nails - Ghosts I-IV karakteren 5.0 av 10, konkluderer med "we're left with pieces of songs, nothing more. If I were one of those early deluxe-pacakge customers, I'd want my $300 back", og kan leses i sin helhet her.
.

Nyheter fra ingensteder

Don't it makes you feel so sad
don't the blood rush to yr feet
to think that everything you do today
tomorrow is obsolete?
Technology & women
& little children too.
Don't it make you feel blue?
Don't it make you feel blue?

Nick Cave er tilbake på gamle høyder etter å ha trådt vannet noen år på de par-tre siste skivene, som gjorde Grinderman-prosjektet fra i fjor nødvendig for å sprenge opp noen opparbeidede kreative sperrer, og det er jo en begivenhet i seg selv. Nick Cave & The Bad Seeds har nærmest over natta, hvis vi ser utviklingen fra 2004s Abattoir Blues/The Lyre Of Orpheus til Dig!!! Lazarus Dig!!!, blitt relevante igjen, og retningsløse pianoballader er byttet ut med mer bluesbasert gitarrock. Grooven er tilbake med gospelliknende backingvokalpartier, og tekstene har fått brodd og sting igjen. Og det er naturligvis veldig moro. Plata avsluttes med et åtte minutter langt spor med ekko fra tidligere sanger hvor kvinner Cave har hatt forhold til og karakterer fra nøkkellåter i backkatalogen dukker opp om hverandre og hjemsøker Cave, som Deanna i det ene verset og Miss Polly, eller PJ Harvey, i det andre.

Ukens lyd er Nick Cave & The Bad Seeds - More News From Nowhere.
.

Patti Smith til Bukta og Moldejazz

Det får'n si. Bukta-festivalen i Tromsø har en egen evne til å hente inn navn musikkelskere kan finne på å dra ens ærend til ishavsbyen for å oppleve, uten å booke Foo Fighters eller tilsvarende tull. I fjor stod Iggy Pop på programmet, og i år vil festivalens headlines av punkens like sentrale kvinnelige artist, som i likhet med Iggy er like engasjert 30 år etter debuten: anarkisten, rockepoeten og fredsaktivisten Patti Smith. Patti Smith spilte på Sentrum Scene i Oslo i juni i fjor, en konsert jeg fortsatt gremmes over å ha gått glipp av til fordel for Tori Amos på Norwegian Wood (som for øvrig også var en opplevelse, men ikke like gåsehudfremkallende som de sier Patti Smith-konserten var). Patti Smith spiller på Moldejazz 16. juli og på Bukta 17., 18. eller 19. juli, og anbefales til alle som bor i nærheten.

Do you like the world around you, are you ready to behave? Ukens lyd er Patti Smith - Rock 'N' Roll Nigger.

.

Det er ingen nyheter som konkurs-nyheter

Året var 1989, og Nine Inch Nails' debutalbum Pretty Hate Machine ble en uventet suksess på knøttlille og uerfarne TVT Records. Selskapet og grunnlegger Steve Gottlieb taklet oppturen dårlig. I stedet for å gi en uslepen diamant arbeidsro til å videreutvikle talentet, ville de sikre kommersiell suksess, selge mens gothpopen var iskald og ta kreativ kontroll over oppfølgeralbumet. Krangelen varte i mange år og kostet verdifulle krefter. EP-en Broken utgitt noen år senere ble spilt inn i hemmelighet etter at TVT hadde satt utgivelsesstopp inntil videre, og ble et bittert raserianfall av en plate og en musikalsk ekvivalent til å kline til Steve Gottlieb med en golfkølle, laget av en Trent Reznor som trodde karrieren var over. Først i 1992 ble Nine Inch Nails løst fra kontrakten med TVT, og Reznor fikk full kreativ kontroll på egen underlabel hos Interscope Records. To år senere fikk verden industrirockmesterverket The Downward Spiral.

Bookleten til Broken er full av subtile spark mot TVT, og på en skjult bonuscover av Physical (You're So) gneldrer Reznor "eat your heart out, Steve", rettet mot TVT Records-hovedmann Steve Gottlieb. Og med det var fremtidige fiender advart: Hvisker Trent Reznor navnet ditt på begynnelsen av en Adam & The Ants-cover, vet du at du er på toppen av hatlista hans.

I dag fikk den gamle konflikten et endelig utfall når TVT Records, som i nyere tid har hatt navn som Lil Jon og The Polyphonic Spree på artistlista og aldri fikk en storselger på størrelse med Pretty Hate Machine igjen, i dag ble meldt konkurs. Været i Nine Inch Nails-leiren er skadefryd med byger av bittert raseri:

Ukens lyd er Nine Inch Nails - Physical (You're So) (Adam & The Ants cover). Ikke til minne om TVT Records.

.

The mercy seat is waiting

Nick Cave and the Bad Seeds kommer til Oslo Spektrum 16. mai. Det er første gang siden 2001. Billettene legges ut for salg tirsdag 5. februar kl. 9, og med tanke på at konserten i København ble utsolgt på to timer (riktignok med færre billetter enn i Spektrum), kan det være lurt å være tidlig ute med bestilling.

It began when they took me from my home and put me on Death Row, of which I'm nearly wholly innocent, you know. And I'll say it again: I - am - not - afraid - to - die.

Ukens lyd er Nick Cave and the Bad Seeds - The Mercy Seat.
.

Gone Too Soon

Shiny and sparkly and splendidly bright
Here one day, gone one night

Ukens lyd er Michael Jackson - Gone Too Soon.
.

Sviktet av sine egne

Mens USA er i gang med nominasjonsprosessen foran høstens presidentvalg og radiokanalene her hjemme fortsetter å sparke ut medarbeidere med egne meninger (praktisert en god stund i NRK P3 med Mina Hadjian og Et Norge i krig-redaksjonen, og nå overført til P4), var nyheten som fikk meg til å stoppe opp likevel om utviklingen i musikkbransjen.

1. november gav Saul Williams ut sitt tredje album, produsert av Trent Reznor, gratis på Internett i form av DRM-frie mp3-filer, med mulighet til å betale 5 dollar for å få musikken i høyere kvalitet og støtte artisten i samme slengen. Tanken var at hvis musikken ble gjort tilgjengelig i anstendig format så fort den var produsert ferdig, og lytterne samtidig ble tilbudt en enkel måte å betale for musikken i bytte mot høyere kvalitet på filene, med "no strings attached", ville flere velge å "gjøre det rette". Mange har forsøkt forskjellige måter å hindre kundene sine i å stjele musikken deres, men hvis distribusjonen gjøres fristende og tilgjengelig nok, vil det ikke være nødvendig. Nå er tallene offentliggjort, og konklusjonen er ganske klar: Spådommen slo ikke til.

Saul Williams andre album, utgitt som fysisk CD-plate i 2004, solgte 33 897 kopier. Oppfølgeren ...Niggy Tardust ble lastet ned av 154 449 personer, altså rundt 4,5 ganger så mange som skaffet seg forrige plate. Av alle disse valgte 28 332 lyttere, eller 18,3 prosent, å betale for musikken. Flere enn 4 av 5 lot altså være. Sammenliknet med Radioheads tilsvarende eksperiment, hvor den nye plata In Rainbows ble tilbudt til valgfri pris (riktignok med en stivt priset CD/LP-boks og en vanlig CD-utgivelse noen måneder etter som garanti), betalte rundt 33 prosent ca. 33 kroner hver, men også her ville de fleste ta imot gratis.

Konklusjonen er altså at flertallet ikke ser verdien av musikk i kroner og øre, selv ikke når den tilbys uten begrensninger. I Saul Williams' tilfelle var riktignok markeds- føringsbudsjettet på 0 dollar, og selv når utgifter til studio og båndbredde er betalt, sitter kanskje artisten igjen med større fortjeneste etter 28 332 nedlastninger á 5 dollar, enn han gjorde etter å ha solgt rundt 5 000 mer av sin forrige, konvensjonelt utgitte plate. Men 18,3 er et lavt tall når man tar med i betraktningen at, i mangel på markedsføring, de fleste som lastet ned trolig var fans av Saul Williams eller Trent Reznor fra før. Sviktet av sine egne, altså.

Fordelen er at man når ut til betraktelig flere ved å gi bort musikken gratis, og selv med nye distribusjonsmåter vil kanskje fortsatt pengene ligge hovedsaklig i å holde konserter og selge t-skjorter. Noe som i og for seg er greit nok, siden det gir en belønning til hardtarbeidende band og lokker flere ut på veien for å møte fansen ansikt til ansikt. Men erfaringene fra de første forsøkene på digital distribusjon kunne vært mer oppløftende ved inngangen til nye tider.

Saul Williams - The Inevitable Rise and Liberation of Niggy Tardust er en uansett god plate fra en artist med meninger som kunne fortjent et enda større (betalende) publikum, og mitt bidrag til å spre ordet er å legge ut en ny smakebit fra albumet. Ukens lyd er U2-coveren Saul Williams - Sunday Bloody Sunday.

.

One more drifter in the snow

Juleforberedelsene har startet tidligere enn de pleier for min del, med testing av årets juleøl og flere julegaver allerede innkjøpt i god tid før 1. desember. Mørke novemberkvelder og trøtt eksamenslesning blir fort litt koseligere med pepperkaker og julegløgg. Nå som det offisielt er advent og førjulstiden er igang for alvor, begynner det også å bli på tide å hente fram julemusikken.

Med mindre det dukker opp noen overraskelser i løpet av desember, kommer nok Aimee Mann til å stå for soundtracket til min jul i år også. Mann gav ut en CD med julesanger i fjor med et knippe tradisjonelle julesanger som omhandler temaer litt i utkanten av det vanlige julebudskapet (første spor på plata er Whatever Happened to Christmas, og med dét er på en måte standarden satt). Én av sangene er selvskrevet, og havner et godt stykke opp på min liste over de beste julesangene jeg har hørt. Hadde hun gitt oss en hel CD med bare nye låter av samme kvalitet, kunne vi snakke om en bortimot genial jule-CD. Aimee Mann beskriver en følelse av å gjerne ville oppleve den gode julestemningen, uten helt å få det til, og peker på tomhetsfølelsen som oppstår av at frelse og overnaturlighet plutselig skal være tilgjengelig for alle, uten at ensomme og husløse får sine problemer løst av den grunn. Og uten at man får humøret ødelagt; musikken gir positive assosiasjoner og Manns countryaktige stemme passer bra på en juleplate. Litt gla'dystert, med andre ord. To all the lost souls down below: Merry Christmas, merry Christmas. What's one more drifter in the snow?

Ukens lyd er Aimee Mann - Calling on Mary.


.

Thank you for the music

I came to love the music,
before I came to be
To know the music,
before it came to me

Hyllester til musikken kan vi egentlig aldri få nok av. Ukens lyd er Bonnie "Prince" Billy - I Came to Hear the Music, en Mickey Newbury-cover fra Ask Forgiveness EP.
.

Ukens lyd

Som nevnt mellom linjene her på bruket før, har Pete Doherty trolig et større talent enn mange er klar over, som han burde få utvikle i fred i stedet for å måtte bruke vel så mye tid på å svare for ting som ikke har med musikk å gjøre (som riktignok til en viss grad er selvforskyldt, men som tabloidpressen også må ta sin del av ansvaret for). Babyshambles-plata Shotters Nation fra tidligere i år er den jevneste Doherty-utgivelsen så langt (uten at den ble mesterverket mange hadde håpet på), men noen av de beste sangene mannen har laget er fra en EP utgitt i fjor. Fem spor som spriker litt i forskjellige retninger, men som hver for seg er små perler. Ukens lyd (fortsatt en idé på utlån fra bloggen til Isobel) er Babyshambles - Sedative, fra The Blinding EP. Oppdatering: Og Babyshambles - Delivery. Vi koster på oss to smakebiter fra to av utgivelsene til et band som fortjener det. Here comes a delivery, straight from the heart of my misery.
..

Get it out, spit it out, break

To av PJ Harveys tre første (og kanskje beste) plater og Joy Divisions samleplate fra 1988, Substance, fant veien fra mitt lokale Platekokeri og en websjappe i Australia til min CD-hylle i dag. Låten som stjal oppmerksomheten var imidlertid ikke fra en av disse platene, men derimot et lekket spor fra Saul Williams' nye album The Inevitable Rise and Liberation of Niggy Tardust. Ukens lyd (en idé "lånt" fra bloggen til Isobel) er Saul Williams - Break (tilgjengelig via denne linken eller i kolonnen til høyre på siden).

Cough it up and spit it out. Get it out.
Break the cycle, break the chain,
break the hurt and break the pain.
All my doubts and all my fears,
break the spell that keeps me here.
Break the cycle, break the chain,
break the whip and break the pain.
Get it out. Spit it out.
Break.

Saul Williams er en spennende rapper kjent for å blande hip hop og poesi, som markerte seg med sitt selvtitulerte album fra 2004 og fra 2005 ble kjent med Trent Reznor som support for Nine Inch Nails. Siden da har de to brukt mange timer sammen på hotellrom og i studioer verden over for å samarbeide om Williams' tredje album, som er produsert av Trent Reznor. Etter nesten to års arbeid er albumet ferdig og tilbys gratis via Saul Williams' hjemmeside, eller for $5 for lyttere som vil ha filene i høy kvalitet og støtte artisten samtidig.

.